TOSK inntar brosteinen

Noe av det vakreste med sykling er å utforske nye veier. Av og til kan det derfor være greit å komme seg vekk fra hjemtraktene. Mens et femtitalls antall syklister er på den årlige treningsleiren til Toskablanca i Spania, dro en gjeng på sytten til stedet nå kjent som Toskenberg for å sykle på brostein. Her følger et lite reisebrev.

 

‪Eerste dag (dag 1): Tvers gjennom hjertet av Flandern

Klassikersesongen er i gang! Synes du det ser lett ut når Sagan, Cancellara, Kristoff og Boonen kjemper seg over brosteinskneik på brosteinskneik i de belgiske brosteinsklassikerne? Vi har testet noen av bakkene i dag, og kan vel konkludere med at det ser enklere ut på TV.

Planen var egentlig å sykle fra Brussel flyplass til vårt hotell rett over den Franske grensen, men omstendighetene ville ha det annerledes. Flyplassen var fremdeles nokså ødelagt av terroren, så vi ble derfor omdirigert til Amsterdam. Etter noen timer med buss ble vi sluppet av utenfor Gent, hvor vi fort kom oss på syklene. Turen gikk rett gjennom hjertet av Flandern, på avsidesliggende betonweg og smale gårdsveier.

Vi fikk først prøvd oss på den beryktede hellingen Koppenberg – en syrefull opplevelse. Deretter ventet den litt slakere, men mye lengre Oude Kwaremont. Der fant vi heldigvis en liten pub, der ymse belgiske forfriskninger ventet.

Ellers lignet ting stort sett på Jæren. Været også.

 

Tweede dag (dag 2): Omloop van West-Vlaanderen

Er du glad i dårlig veistandard, sidevind, fritert mat og et kanalbasert jordbrukssystem? Dra til Vest-Flandern da vel!

Kursen ble denne dagen satt nordover, inn i Belgia og opp mot kysten. Vi navigerte oss på kryss og tvers langs de mange kanalene som er i området. Det har også blitt satt ny personlig rekord i lavest antall høydemeter for en så lang tur. Drøye 500 høydemeter på 166 km får man knapt ved å Kun sykle Bø-runden i seks timer.

Belgisk langturmat er for øvrig frites med majones og øl. Hva ellers, liksom?

 

Troisième jour (dag 3): l’Enfer du Nord

Amatørenes versjon av Paris-Roubaix er 170 km langt hvor over 50 av disse går over brostein. Har du syklet rundt Breiavatnet eller gamle Stavanger, og synes brostein virker oppskrytt, bør du ta deg en studietur til Nord-Frankrike. Disse veiene er bygget for bondens traktor, og stive landeveissykler har i utgangspunktet ikke noe å gjøre her. Her velger man altså å legge det mest monumentale monumentet i sykkelverdenen. Dette var også hovedmålet med turen.

Gameplanen var enkel. Vi deler oss inn i forhåndsbestemte grupper og venter på hverandre i tilfelle tekniske problemer eller eventuelle luker som måtte oppstå. Denne planen ble raskt brutt på den første av de 27 secteurene. For de som lurer: Ja, det ristet noe helt vanvittig! Flasker, flaskeholdere, minipumper og sykkelryttere ble slengt ut over disse gamle slagmarkene, og her gjaldt det bare å bite seg fast til gruppen og håpe man kom seg over like hel.

På brostein har w/kg ikke noe å si. Her er det kun rå kraft som gjelder, noe de som foretrekker oppoverbakker smertefullt fikk erfare. Her gjaldt det å trø så hardt man kunne, ofte i sikksakk mellom andre syklister. Følelsen av å komme inn på velodromen i Roubaix, passe mørbanket, var derfor helt euforisk.

De aller fleste hadde en eller annen form for teknisk, enten med sykkel eller kropp, men alle unntatt Trond Olav kom seg til mål. Han var uheldig og røk en eike på en pavé, og måtte derfor takke for seg. Man har i alle fall fått fornyet tillit til hva en landeveissykkel er god for.

Og ja, Arenbergskogen er så forferdelig som sitt rykte. Egentlig verre…