,

Historien om TOSKene som skulle til Trondheim for å sykle en liten tur… til Oslo!

TOSKene som syklet Trondheim - Oslo, Styrkeprøven 2017. Hans Magne, Hallvard, Olav, Anders, Roy, Truls, Nils Einar, Svein Ole

Den Store Styrkeprøven 2017: TOSK Dream Team!

Historien om Toskene som skulle til Trondheim for å sykle en liten tur… til Oslo!

TO Dovre

Dovreekspressen

Historien er ikke unik, den skiller seg neppe ut fra andre historier om TO og vil nok heller ikke ta plass i historiebøkene hos de store forlagene, MEN for de som levde i aktuelle historie er verdien høy, og kanskje kan fortellingen spre litt entusiasme og "drive" til de som går med en liten TO drøm!?  😉

Innledningen er kort og konsis; høsten 2016 ble det dratt i gang et arrangement på TOSK sine Facebook sider;

 

TO løypeprofil

 

Noen meldte raskt interesse og ila senvinteren ble laget endelig; Roy, Børge, Torfinn, Olav, Truls, Hallvard, Hans Magne, Svein Ole, Anders og Nils Einar. Hans Magne er en flukt-TOSK som har tatt til fornuften og flyttet til landet, nærmere bestemt Vågå. Laget ble imidlertid redusert frem mot startdato med Børge ut av troppen med sykdom og Torfinn satt landfast!? 300m fra land i Bergen dagen før start..

Kjøreplanen var tidlig planlagt og med litt justeringer på tampen ble to eminente følgebil (offisielt kalt matbil) sjåfører hentet inn; Snorre og Mikias! I ukene før rittet ble prøvelasting av sykler på bil & henger gjennomført og de siste testturene ble unnagjort.

 

Torsdag 15.juni

..triller Roy og Truls av gårde i retning Oppdal i regnværet som skulle følge oss helt til døra på Oppdal.

Verditransport Mortavika - Arsvågen

Verditransport Mortavika - Arsvågen

Etter ca. 13 timer kjøring inkludert vaffelstopp hos Hans Magne og Mari på Vågå ankom vi Norges vakreste bygd; Oppdal!  Fatter og fruen hadde disket opp med alskens godretter til middag (dvs. fatter`n hadde ikke løfta en finger). Med syklene trygt innelåst i fattern`s nybygde og uten tvil, selvbygde garasje, kunne vi krype til køys for å lades opp i den beste lufta man kan oppdrive, på Oppdal!

IMG_0991

 

Fredag 16.juni

Etter innkjøp av div utstyr som var forlagt hjemme og mat trillet vi til Trondheim for å møte resten av gjengen.

Leaving Oppdal

Leaving Oppdal

Bostedet var Thon Gildevangen. Sentralt beliggende med 3 min gåavstand fra togstasjonen 5 min å gå til Torget. Hotellet var bra med sine knøttsmå rom og så vidt plass til en 60cm ramme i heisen. Uten bagasje vel og merke.. Frokosten trakk hele driten litt opp. Noen gikk hvileløst omkring i bartebyen og handlet inn alt for mye mat til dagen etterpå. Andre spiste ca. 2 lunsjer og 2 middager mens jeg var på desperat jakt etter powerbank til å holde liv i Garmin enheten dagen etter. Tenk om den skulle gå tom for batteri på Jessheim!!!??  Matkassene skulle pakkes og være klare tidlig neste dag.

Roy`s matkasse.

Roy`s matkasse.

 

Karboloading a la Smiley aka Svein Ole

Karboloading a la Smiley aka Svein Ole

Middag og 1 x 0,6 liter alkoholholdig øl ble inntatt på TGI Friday. Lurer litt på om den ølen var med og endret kulturen i magen underveis til Oslo dagen etter.. burde ikke vært slik normalt.

Karboloading team

Karboloading team

Etter mat var det lagmøte hvor vi hugget de siste planene inn på steinblokka. Planen og ideologien bak opprettelsen av laget var i grunn ganske enkel og derfor lett å forholde seg til:

Overordnet

Planen er fortsatt slik den ble presentert på Facebook første gang høsten 2016. Dvs. å gjennomføre TO sammen med andre TOSKer, og andre venner, på ca. 18 timer. I forhold til f.eks. CLST så har vi en mykere ramme rundt laget/arrangementet. TO er et helt annet ritt en CLST og må mer sees på som en laaaang sykkeltur fremfor et ritt hvor vi skal jage etter klokka. Vi har heldigvis med oss erfarne TO ryttere som vet hva det vil si å sykle 540 km og vi er et par grønnskollinger som ikke vet hva vi begir oss ut på J. Vi må bruke erfaringene til Anders og Hallvard, samt at vi må fokusere på gjennomføringen så vel som målet på 18 timer. Som selvutnevnt kaptein så ønsker jeg at fokuset skal ligge på samholdet og forhåpentligvis en fin opplevelse. Ja vi skal prøve å følge et 18 timers tidsbudsjett, men jeg kommer ikke til å kjøre av folk for og på død og liv komme til mål før kl. 01:00. Når det er sagt så har man ikke forpliktet seg til noe ved å følge min plan. Dvs. ønsker man å sette egne mål og prestasjoner fremfor lagets, så står man fritt til å kjøre eget løp dersom man føler for det. Dette nevner jeg for å unngå evt. diskusjoner underveis og for at alle som er med skal ha en forståelse bak visjonen med å danne et TO TOSK lag.      

En slags plan

En slags plan

Tekniske problem og uhell eller andre utfordringer som medfører stans.

Vi stanser for alle tekniske problemer som måtte dukke opp, både med sykkel og personell. Skulle en eller flere av oss gå på en smell og situasjonen tilsier at man må bryte, er det viktig at dette blir formidlet til resten av gruppen så man ikke holder igjen og venter unødig. Deretter kontakter man matbilen. Alle må ha med mobilen slik at man får ringt. Matbilen, som for øvrig er en Volvo XC90 av god gammel årgang, har 7 seter så i verste fall kan halve laget plukkes opp. LEGG INN MOB TIL SNORRE PÅ DIN TLF. Vi har med to reservesykler som kan benyttes ved store tekniske problemer. 

 Med disse ordene lett plassert i topplokket var det bare å si natta for en natt med særs lite søvn!

 

Lørdag 17.juni

Oppstandelse før fuglene slapp sin første fis. Frokost kl.05:30. Egentlig ikke så ille når man viste at de første startende på lørdag allerede var på Støren. Matlysten på topp selvfølgelig!

Oppsamling og pakking i bil. Siste instrukser til gutta krutt i matbilen, som for øvrig kom til å gjøre en helt perfekt jobb for teamet.

20170617_063549

 

Noiå

Noiå

Siste sjekk. Man kan nesten ut av bildet se skjelvingen på Olavs hender 😉

Rett fra nattklubb til start. Sølvpilen er inne å gjør opp regningen.

Rett fra nattklubb til start. Venter på Sølvpilen som er inne å gjør opp regningen.

Før start på Trondheim torg hvor Olav Trygvason står bak fotografen og rister på hodet av oss.

Oppstillingsplass

Oppstillingsplass

 

Kjør til start!

Kjør til start!

Two minutes to start! (Gulp..) Leser man alt man finner om TO på div blogger og andre tullesider, så vil man være lettere hjernedød eller lam om man ikke har sommerfugler i magen på dette tidspunktet. For de fleste her så lå max lengde på en og samme tur på ca. 210 km med unntak av Hallvard og Anders som har stått her henholdsvis 4 og 1 gang(er) tidligere.

Start kl 07:05. For øvrig et perfekt tidspunkt å starte på. Ikke for tidlig og ikke for seint. Spiller ingen rolle om man kommer til Oslo kl. 00:30 eller kl. 01:30. Bedre å få en tilnærmet normal natt før start pluss en normal frokost. Men sånn sett kunne vi startet kl. 04:00 siden det etter hvert kom frem at de fleste av oss hadde våknet kl. 03:00.

60 mann og kvinner i vår 18 timers pulje som var nest siste ut av 18 timers puljene. 07:10 var neste start og deretter 20 min opphold før 20 timers puljene slapp løs.

Slik skulle etter planen turen forløpe seg mot tigerstaden;

IMG_0968

Starten gikk presis kl.07:05 og 60 lett usikre syklister tråkket seg lett ut av Trondheim.  Allerede etter 5 km kommer første bakke; Okstadbakken. Denne er omtalt av han som har syklet rittet 50 ganger som den verste delen på hele turen!? Jeg har kjørt opp og ned denne bakken ca. 94 ganger men har aldri tenkt at jeg skulle komme til å sykle opp her en dag.  Jeg var både ydmyk og skremt da jeg så tempoet på enkelte syklister som åpnet langt over evne her. Vi fikk etter hvert en røslig kar opp på siden som sannsynligvis lå på 92% av max puls en stund og da tenkte nok alle sitt blant Toskene. Greit nok. Bakken var ikke så ille og ca. 50 mann holdt følge i ca. 50km helt til vi hadde passert Støren. Så langt gikk det veldig rolig og kontrollert. Noen kostet på seg en pissepause mens feltet bare suste videre. Akkurat det var ganske skummelt. Med 500 km igjen til mål så har du ikke lyst å bli kjørt av pga dostopp! Men det ble aldri noe problem, faktisk så var det ganske moro å kjøre seg opp igjen til feltet siden en lang hale av biler på feltet gjorde turen lett i vinden. Bør prøves!

Vi hadde på forhånd bestemt oss for å henge på hovedfeltet så lenge farten var fornuftig. Feltet besto av ryttere fra de fleste land i Europa; Nederland, Tyskland, Sverige, Danmark, Østerrike ++. Anders hadde på forhånd advart oss mot disse utlendingene, ikke at de skulle være uvennlige, men for deres kjørestil.  Når vi kom til Soknedalsbakkene tok vi litt av poenget; de har bare ett gir! Det går fort opp bakkene også tok de det meget pyntelig i utforkjøringene. Vi så tendensen tidlig men når første ordentlige klatring begynte, vinket vi farvel til størstedelen av pulja og vi kjørte vårt eget tempo. Fra Soknedal til Oppdalsporten lå vi stort sett alene bare omkranset av en og annen rytter som hadde skjønt at Tysk kjørestil ikke passet helt for dem.

Ved Oppdalsporten (106 km) var humøret på topp og beina like friske som etter første drag opp Ullandhaug en mandag i november. Det vil si man kjente det litt, men det var egentlig ikke noe å tenke på. Flasker ble byttet og sandwich fra arrangøren ble inntatt eller medbragt sammen med andre høykarboprodukter fra den forhåndspakkede matesken. Ved avg.fra stoppen lå vi ca. 12 min bak skjema.

Ferden gikk videre i relativt flatt terreng gjennom bl.a. Norges vakreste bygd; Oppdal!... hvor publikum nok trodde at Styrkeprøven var neste helg. I mine barndomsår var det stor stas og stå langs veien å heie frem entusiastiske og noen ganger pinnefrosne syklister. I 2017 viste jeg navnet på alle som stod langs veien. Dvs begge to siden den ene var onkelen min og den andre var fatter`n.

På vei gjennom Oppdal

På vei gjennom Oppdal

Ut fra Oppdal er farten høy og beina går lett. Motvinden som vi har kjent litt på helt siden start var nesten fraværende (enn så lenge…!). Nå var det bare å begynne og psyke seg opp for Norges definitivt lengste dal; Drivdalen. Drivdalen er egentlig ganske vakker og frodig men akkurat det driter man egentlig i når man er i en slik setting for etter ca. 130km begynte Drivdalen og endre retning fra ganske flatt/lett stigende til bare stigende. Den er egentlig ikke så bratt og de få "kneikene" som finnes er å anse som nano i forhold til selve distansen som skal sykles. Et stykke før Kongsvoll takker Erlend for seg. Erlend er en skikkelig hyggelig fyr som er arbeidskollega med Anders. Han ville sykle med oss og se hvor lenge det holdt. Det holdt til Kongsvoll. Han kom for øvrig i mål ca. 5 timer bak oss.

Anders aka Sølvpilen og Erlend på vei opp Drivdalen

Anders aka Sølvpilen og Erlend på vei opp Drivdalen

På vei opp Drivdalen

På vei opp Drivdalen

Hu dama til høyre fra Rye sykkelklubb hadde følge med oss med eller mindre helt til mål. Hun kjørte inn på 18:20:00 Sterkt gjort!

Wattnisse

Wattnisse

Legg merke til smilet til Truls kontra maska til han bak. Power!

Fra Kongsvoll og opp til Hjerkinn som på ein måde er toppen er det bare et lite stykke, men det tar lengre tid med sykkel enn med bil kan jeg love! Uansett, vi kjørte meget disiplinert og kontrollert. Truls som også kalles wattnissen!? Fikk i grunn ansvar for å lose gjengen opp til Hjerkinn. Send PM til Truls for nærmere beskrivelse av wattnisse.

Smiley og Roy i front i Grønnbakken.

Smiley og Roy i front i Grønnbakken.

Rett før Dovreplatået skulle forseres. For lokalkjente; ved Grønnbakken. For øvrig et bilde som underbygger Svein Ole`s nye nik-name; Smiley J Aldri ei sur maske å se.

Etter bakkene var forsert kom det noen kommentarer på at 3-4m/s vind føltes som 8-9 m/s på Dovre. Det var meldt 3-4 m/s vind fra s/v hvilket vil si rett i panna. På Fokkstuggu, som ligger litt sør-vest på Dovreplatået, stod vindmåleren på 9 m/s. Det ble litt jobbing i vinden og farten gikk litt ned men vi kjørte med hodet og minnet oss selv på at det fortsatt var i underkant av 400 km igjen til Oslo.

Maskinene drar i motvinden

Maskinene drar i motvinden

Ved Fokkstuggu stod vindmåleren i bakgrunnen på 9 m/s. i mot ja…

Nedkjøringen til Dombås gikk lett selv om vinden var på fiendens lag. På Statoil Dombås hadde gutta-krutt i matbilen rigget seg til for deres andre servering. Menyen bestod av sandwich fra arrangørens matbod og andre høykarboprodukter fra selvskutt matkasse. Nå hadde vi syklet ca. 200 km og det i seg selv var en distanse alle på laget hadde tilbakelagt både en og to eller flere ganger ila våren. Beina kjentes egentlig greie ut og baken var som den pleier å være etter 200 km; Litt kjenning in the sitbones og de, og alltid godt å reise seg i stigende terreng.

Mat mat mat

Mat mat mat

Konjakken ligger klar i kassen til Roy

Konjakken ligger klar i kassen til Roy

Endelig beinstrekk på Dombås.

Depotstopp Dombås

Depotstopp Dombås

Legg merke til den blideste av alle følgebilsjøførene på hele TO 2017!

De fleste på laget følte seg nok relativt pigg etter å ha sykla 200km men tanken på at vi var langt fra halvveis lå nok og skurret i skolten på de fleste. Noen kjente kanskje litt for godt etter og kunne fastslå at beina var ikke helt top notch, men humøret og pågangsmotet var på topp! Trikset nå var å tenke etapper mellom hvert stopp. Ca. 100 km til neste stopp.. Ut fra Dombås lå vi 18 min bak skjema

Fra Dombås er det lett terreng og siden vi dreide mer østover nå så fikk vi endelig litt hjelp fra vifteanlegget til vårherre. Medvind!! Ikke mye men litt. Farten økte og alt kjentes lettere etter å ha plassert Dovrefjellet i minnene. Med bra trøkk i laget begynte vi å plukke flere av de som på død og liv skulle henge på tyskerne opp Soknedalen. Ei stund fungerte vi som Gudbrandsdalens største sopebil! Tror nok vi på det meste var nærmere 40 syklister samlet nedover mot Vinstra. Vi kjørte rulla helt til vi ble lei eller til noen over-entusiastiske lonley riders tok vann over hode og sprengte feltet. Som regel var det Tosk som måtte ta ansvar og etablere nytt felt og som regel kom de samme tilbake igjen og igjen og igjen… . Det var ganske underholdende og se hvordan enkelte nederlendere og svensker oppførte seg i felt og i rulla. De var ikke alltid like disiplinert og kontrollert som det vi er vant med fra Tosk-lag og sånt for å si det slik. Noen fikk litt opplæring fra oss underveis og til tider gikk rulla som f… for å si det mildt. Moro!

Flere av de som hang seg på oss følte nok at de var under godt oppsyn av et veldressert TOSK lag. Det var nok trygt og godt og henge på halen vår. En unggutt fra et eller annets sted i Norge som hang sammen med oss helt til mål, hadde sagt til sin mor at han ventet på oss ved matdepoene for han ville sykle med proffene! Les; TOSK`ene.

På Dombås hoppet forresten tempen opp på 20 tallet og herfra og inn til Oslo var det rett og slett et fantastisk vær! Noen ørsmå dråper kom det riktig nok men vi rakk ikke å bli fuktig engang før det hadde gitt seg.

Neste stopp; Kvitfjelltunet (307 km). Denne stoppen sammen med den neste og den etter det var undertegnedes favorittstopp. Før vi rullet inn til Snorre og Mikias, som igjen hadde gjort klar et festmåltid, hadde nok flere begynt å kjenne etter om det egentlig var vondt noe sted. Noen måtte veldig på do og brukte opp den tilmålte pausen her. Menyen bestod denne gangen av Ola-pakka fra arrangørens festbord. Den skiva med karbonade og hvitost er noe av det bedre jeg har inntatt av brødmåltid! Nå var klokka passert 17:00 på kvelden og vi hadde syklet mer eller mindre i 10 timer.

Gourmet meny

Gourmet meny

Cola og Ola-pakke bør prøves

Cola og Ola-pakke bør prøves

Vi brukte dobbelt så lang tid som planlagt og vel så det på denne stoppen. Magetrøbbel og en ikke altfor streng kaptein gjorde at det gikk helt fint. Vi rullet ut 2 min bak skjema etter stoppen ved Kvitfjell.

Jevnt over var humøret veldig bra og vi fikk ikke bare påfyll av mat på disse tiltrengte pausene våre, men vi fikk også med oss en god porsjon godt humør fra Snorre og Mikias. Bedre følgebilsjåfører skal man lete lenge etter!

Erfarne TO`ere og andre sier at det er etter ca. 300 km at Trondheim – Oslo virkelig begynner. Ironisk nok etter å ha syklet i 10 timer…!? Det er nok meget individuelt, men det var veldig oppmuntrende å høre at Hallvard, som var med på TO for 5`te gang, følte seg bedre og mer opplagt enn på noen av de andre startene han hadde hatt. Ut fra Kvitfjellltunet fikk vi selskap av en trio fra Nederland som hadde fulgt oss gjennom store deler av dagen. Fulgte de etter oss?? De var hyggelige de men noe særlig erfaring fra lagsykling kunne de neppe ha. Vi ble raskt flere og en ny gruppetto dannet seg med litt rulling og div. ymse kjøring.

Det er ikke spesielt spennende å sykle nedover Gudbrandsdalen. Det er vel de fleste enige om, men spennende situasjoner oppstår fra tid til annen likevel. Ved Hafjell ble det litt trangt om plassen da en bilist som kom bakfra hadde det sykt travelt. Forbikjøringen kom i samme øyeblikk som en ambulanse kom imot. Jeg må innrømme at jeg husker ikke om den hadde blålys på, men det var i hvert fall litt for spennende å sitte og se på en nær forestående front mot front eller alternativt utfall; bil inn i feltet med syklister. Det ordnet deg til det beste for alle parter og alle kom seg helskinnet videre. Dog med litt høyere puls. Vi hadde for øvrig en lignende situasjon ved Berkåk hvor en østerisk buss tydeligvis skulle rekke et eller annet og blåste forbi 30 -40 syklister i en lang høyresving. Nils Einar hadde på det tidspunktet ikke vært nærmere en buss siden han satt inne i en etter Kristiansand – Hovden tidligere i juni..   Det gikk bra det også.

Ved Hafjell og litt før det faktisk så begynte vinden og endre retning igjen til det negative. Ikke veldig plagsomt men med en noe redusert psyke så er det så rart med det. Det hadde vært lettere med medvind hele veien. Ved passering Lillehammer så sier Anders; ja nå er det bare Lillehammer – Oslo igjen.! Den kunne tolkes begge veier…

Det var en god følelse og komme til starten av Mjøsa for da viste vi at vi var skikkelig på Østlandet, men at Mjøsa var så inni granskauen lang hadde jeg bare en vag husk av fra O-fag`s timene på grunnskolen.  Heldigvis skulle vi ikke kjøre Mjøsa i sin fulle lengde uten stopp. Neste stopp var ved Biri (380km). På dette tidspunktet hadde vi tråkket godt og vel i 12 timer og det var flere som syntes det ble tyngre og tyngre å svelge unna barer, bananer, lefser (har ikke spist lefse siden..) og annen medbragt mat. Anders prøvde noe smågodt greier men det tror jeg han går og tygger på ennå… Matlysten var på hell og det var om å gjøre å tenke nøye gjennom menyen som ventet oss. Høydepunktet var når jeg kom på at det lå to barer med kokos smak i selvmordsesken i matbilen. Denne stoppen var kjærkommen, igjen! Cola og brødskive med nydelig leverpostei gikk ned på høykant! Nok en gang overskridelse av tidsbudsjettet men siden magetrøbbelet til Roy var det nærmeste vi kom teknisk på hele turen så var vi på en måte innafor. Ut fra stoppen ved Biri var vi ca. 12 min bak skjema.

Nå begynte jakten på oppturene! Med mindre enn 200 km igjen så begynte vi å nærme oss målet. Det sa vi hvert fall til oss selv. Det ble lengre og lengre mellom de gode samtalene og stillheten og vindsusen var i grunn greit å lytte til. Det var vel ca. på dette tidspunktet at Svein Ole alias Smiley sa på bredt nordfylke språk: Bejynne å kjinna det litt i rauvå, men det er vel slik det ska vera på ein slik tur!? Jaudå…

Det var j….. langt til Minnesund og vi har vel aldri vært så glad for å se ei bru noen av oss noen gang! Jeg ble hvert fall kjempeglad.

Langs Mjøsa

Langs Mjøsa

Nå begynte det for noen å gjøre vondt på plasser man ikke hadde ventet at det skule gjøre vondt, men det er vel ikke annet å vente. Motet var ved godt hold i laget og selv om det ikke ble sagt særlig mye så holdt vi både grei fart og vi byttet på å dra. Det skal innrømmes at Roy og Hallvard likte seg best bak ryggen på Truls og Hans Magne fra Minnesund og inn. Den største utfordringen nå var å få ned nok mat. For min del så ble det er prøvelse og bare spise en enkel bar. De siste 3 timene ble kjørt med kun cola og sportsdrikke som næring pluss et par jafs av noen gel barer.

Svein Ole og Hans Magne i kveldssol

Svein Ole og Hans Magne i kveldssol

Anders aka Sølvpilen i solnedgang

Anders aka Sølvpilen i solnedgang

Siste stopp; Eidsvoll (470km). Det er vel bare en ting å si; beste beinstrekken på noen sykkeltur ever! Nå tenkte man ikke på at det var vondt å sitte på sykkelen lengre. Største bekymringa nå var om det var mulig å stå på beina når man gikk av sykkelen!? Ny kjærkommen stopp med tre-retters meny fra helvete. Nå kunne man velge mellom Ola-pakka eller tomat & ost sandwich som hadde ligget i hengeren siden nord for Oppdal. Her kunne man også få rabarbrasuppe av arrangøren. Den så ikke jeg noe til for det var ingen servering på do! Igjen ble laget noe forsinket ut fra depoet pga teknisk men summasummarium så holdt vi skjema ok selv om vi nå var 20 min bak.

Hans Magne i sjokk over knusing av porselen

Hans Magne i sjokk over knusing av porselen.

Legg merke til Roy`s sykkelparkering i bakgrunnen. Hadde det vært plass til den på do hadde den blitt med inn.

Olav tripper etter å starte på de siste 73km.

Olav tripper etter å starte på de siste 73km.

Når klokka er 22:45 og man har sittet på sykkelen i 15 timer, så må det indre overtalelser til for å manne seg opp til å fortsette. Det var ingen som (høylytt) sleit med helsa eller lysten på å fortsette, men man er ikke riktig skrudd sammen om man ikke får et snev av negative tanker innom frontlappen.

Nå var det bare en liten søndagstur igjen. Tror det var bildet de fleste av oss satt med når vi blåste gjennom Jessheim og Kløfta. Stemningen langs løypa var forresten bedre her enn det den hadde vært noe annet sted.  Det var nok mye pga finværet i kombinasjon med alkohol og grillmat som dro folket ut i hagene langs veien. Ca 20 km før Jesseheim fikk vi selskap av en feststemt kamerat som slo følge med oss i dressjakke og hurrastemning.

På vei til puben

På vei til puben

De siste to timene husker jeg ikke så mye fra så det er ikke så mye å fortelle… Neida, så ille var det ikke. Laget holdt sammen som en god kameratgjeng gjør i røft terreng. Knevondt og div. vondter her og der gjorde at vi tapte ytterlige noen minutter frem til mål, men det var i grunnen likegyldig når klokka var blitt 01:30 og vi rullet samlet over mållinja på tiden 18:26:52

Det var sikkert rørende å komme frem. For min del kjente jeg ikke etter siden kroppen egentlig hadde sluttet å virke på vei opp Kjelleråsen. Den ble bare styrt av noen signal fra bakhjulet til Anders.

Selve målgangen var en herlig opplevelse. iflg Strava hadde jeg forbrent ca. 14 000 kalorier og hadde røfflig klart å trykke ned ca. 7000 kalorier!? Det er lov å være litt svimmel da.. Etter en Ibux (i etterpåklokskapens navn burde jeg nok startet den medisinske behandlingen noen timer tidligere, men sta som jeg var så takket jeg nei til tilbud fra Truls om Ibux ca. 3 timer før mål. DET bør man ikke gjøre…!) Cola og kald lapskaus begynte huet og kroppen og virke igjen. Noen tok seg en velfortjent øl mens andre likte å slappe av på gressmatta.  Jeg klarte ikke å drikke øl og det sier litt om hvor uggen jeg var!

TOSK-krigerne ankommer Valhall

TOSK-krigerne ankommer Valhall

Nå handler dette referatet dels om mine erfaringer og mine følelser underveis og det er ikke sikkert alle iakttagelser og minner er like hos de andre på laget, men jeg vet hele laget står bak når jeg sier at Trondheim – Oslo var verdt hver svettedråpe og kalori som har blitt lagt ned i trening, planlegging og gjennomførelse. Absolutt alle spilte førstefiolin denne dagen og det var 100% samspill fra start til slutt. Om ikke alle virket like bra mot slutten så var det den gode TOSK ånden som trumfet alt og dro gjengen trygt inn i Valhall.

Så vil nok mange stille 1000-kroners spørsmålet; Ville vi gjort det igjen? Ut fra stemningen dagen derpå, og tilbakemeldingen som gikk mellom lagkameratene, så er svaret utvilsomt ja. Det er ikke sikkert han karen bak Mikias hadde sagt det samme, men så sykler han heller ikke med TOSK!

IMG_1038

Det var en utrolig god følelse og sitte med lagkamerater over Dovrefjell, nedover Gudbrandsdalen, langs Mjøsa og få oppleve alt dette som et lag. All planlegging og oppkjøring har gått etter boka og når værforholdene ble som de ble, og ingen fikk tekniske problemer med sykkel eller utstyr, så kan dette sies å være den ultimate sykkelopplevelsen! Og hvem vet, kanskje det blir ny tur i 2018….

Logistikk med matbil og detaljplanleggingen var også 100% vellykket, mye takket være de to eminente sjåførene Snorre Dishington og Mikias Mebratu som var med og gjorde dagen fullkommen.

Trøtte tryner

Trøtte tryner

 

Nedenfor kan man lese noen tilbakemeldinger som har vært delt internt i laget.

Best regards

Roy (forfatter), Truls, Olav, Nils Einar, Hallvard, Anders, Svein Ole, Hans Magne, Snorre, Mikias

 

 

(Fra Svein Ole)

Må bare nok ein gong få takka for turen guttar!!! Dåkke e 100% alle mann!! Jobbe fortsatt me å ta innover meg Ka galskap me har fonne på!! Dette e nåke av d størsta eg har opplevd å d e takket være dåkke! Overvelda!! Må og takka @Snorre Dishington og @Mikias Mebratu så plukka søppel itte oss heile dagen å møtte oss med smil å nytt påfyll med motivasjon ved langing

 

(Fra Snorre)

Any time lads. Maskiner e dokk. Va verdt det når me såg de blide ansiktene dokkas når dokk kom i mål, og den særs morsomme gåstilen hos enkelte

 

(Fra Anders)

Takk for turen! Helt fantastisk gøy (og litt vondt)

 

(Fra Truls)

Well said! Enorm opplevelse å få være med sånne folk på någe sånt. Goe TOSKer alle sammen, e ikkje tull heller det! Det er någen grunnverdier i klubben så gjør at vi får det til å funke så bra under krevende omstendigheter, selv når vi i utgangspunktet har kjørt lite sammen. Og ekstra kudos til Roy som dro det hele igang og mekka sammen et kanonopplegg inkl prima logistikk.

At vi brukte mer tid på pauser var jo noe vi var enig om på forhånd uansett årsak. Måten vi gjennomførte pausene på var episk, null stress og god stemning, bidro veldig positivt til hele opplevelsen. At det ble noe knust porselen nedover Gdalen er bare funfact nå i ettertid (og god læring for en neste gang;).

 

(Fra Hans Magne)

Enig med essayet til Svein Ole  oppi her! Strålande for ein bygdagut å få mulighet til å vere med TOSKane på tur! Takk for god organisering og initiativ, samt spesielt til ungdomen som orka å kjøre bil å vente på oss.

 

(Fra Nils Einar)

Etter å ha tilbrakt noen dager i vakre (våte) Hardanger på jobbsamling har TO kommet litt på avstand. Kollegaene mine mente jeg gikk litt rart men var ellers meget imponert og forsøkte iherdig med å fete meg opp igjen. Dette var for meg en 100% vellykket tur. TO har aldri vært en drøm for meg. Jeg har bare vurdert det til å være alt for langt og for mange timer på sykkelen til at det har fristet noe særlig. Sist gang jeg prøvde meg på langritt var i 1995 i Sjælland Rundt. Den gangen sto jeg av midtveis fordi jeg var klissvåt og kald. Etter å ha sittet for lenge i varmeteltet kom jeg aldri i gang igjen. Tanken på å bli stående fast på for eksempel Dovre med teknisk i dårlig vær har nok også forhindret meg fra å melde meg på slike ritt. Men da tilbudet kom nå, lå jo alt til rette. Et fantastisk bra reiseopplegg. Følgebil med alt av utstyr og mat. Hotellrom ferdig booket. Det var bare å melde seg på og bestille reise. Når det var med DEN supre gjengen og filosofien om «en for alle, alle for en», så var også tryggheten der med tanke på eventuelle uhell. Da var det bare å legge til side tidligere motforestillinger og hive seg med på galskapen. Jeg tenkte at en bedre mulighet enn dette, med en slik gjeng, kommer jeg kanskje ikke til å få igjen. Det var nå eller aldri! Stor takk til Roy og serviceteamet for et strålende opplegg og mottakelsen i laget fra alle mann!

Turen i seg selv gikk for meg også over all forventning. Fint vær er viktig og vi hadde flaks der. Det kunne fort blitt regn og mye surere over fjellet. Som regel er jeg dårlig til å ta til meg føde under sykkelturer, særlig i ritt der det går i 110% fra start har jeg vanskelig for å finne roen. Her var jeg imidlertid veldig påpasselig med å spise og drikke. Det gikk i ferdigsmurte skiver med leverpostei, lefser, bananer, rosinboller og gullbrød. Ingen geler på hele turen. Er også redd for mageproblemer og kramper, men slapp heldigvis greit unna. Jeg får ofte krampe, men stort sett i alle andre sammenhenger enn på sykkelen. Jeg hadde vondt mange plasser underveis, men ikke akkurat prekære smerter. Ræva (enhver motbakke var en befrielse da det var en anledning til å reise seg litt), knær, svie under føttene, nakke/skuldre og prikking i fingrene. Spiste ingenting siste 7-8 milene. Hadde bare ikke lyst på mer. I mål var jeg mest av alt ganske sigen og fryktelig trøtt. Dårlig med søvn natten før førte til dette nesten ble 48 timer i strekk uten søvn.

For meg var målsettingen veldig riktig. Det viktigste var alle samlet til mål. Det gir en god trygghet i gruppa. 18 eller 18,5 timer spiller da mindre rolle. Pausene var også ganske kjærkomne og jeg følte meg som et nytt menneske etter noen av dem. Måtte pisse på alle stopp tror jeg.

Åpningsfarten var ganske rolig. Vi hadde trolig kjørt kontrollert og raskere uten tyskerne rundt oss men da måtte vi tatt initiativ fra start. Vær og vind spiller jo en stor rolle. Med mindre motvind i Drivdalen og over fjellet så tror jeg nesten 17-tallet hadde vært innen rekkevidde. Mulig at en halvtime total pause (ca 5x6min på papiret kan være riktig, men dobesøk må man ta høyde for).

Det var en fantastisk opplevelse med en herlig gjeng. Veldig mange inntrykk underveis. Mot slutten så gikk det mye på vilje. Med relativ lav intensitet så vet jeg at jeg kan holde på en stund, men bør nok ikke slutte å spise selv om det bare er 2 timer igjen. Det var veldig godt å se Truls gi gass siste halvdel. Etter hans heroiske solo-ritt under CLST var det bra å se han komme vel frem med gjengen denne gang. Hvis det blir en gjentakelse neste år så håper jeg flest mulig av dere stiller på nytt. Dream Team! Mange takk for turen!

 

(Fra Olav)

For min egen del så var det også med skrekkblandet fryd at jeg ble med på dette. Mest for Torfinn, som er en kamerat av meg, har fullført 2 år på rad. Dessverre fikk ikke han blitt med.

Natten før rittet ble det ikke mye søvn og følte meg ikke særlig pigg når vi begynte turen. Hjalp heller ikke å se skilta med 470 km igjen til Oslo når vi hadde syklet en veldig god stund. Innkjøringen mot Oppdal føltes som evigheter. Men matstoppene gjorde underverker. Etter stopp i Dombås og rullekjøringen nedover dalen begynte godfølelsen å komme. Syns rulla var litt rykk og napp og masete, så la meg til tider bak. Også for å få i meg føde.

Siste 20 mil synes jeg at rittet gikk fra pes, til å bli kjekt. Heiarop langs løypa hjalp utrolig bra og beina kjentes bra. Så bra at jeg fikk lyst å dra til mål og heiv meg inn foran Truls på slutten. Dette var ene og alene fordi jeg fikk lyst å bidra mer, ikke fordi det ble kjørt sent eller noe. Så beklager det Truls om du tolket det feil.

Jeg slet også med dårlig mage. Slet porselen parallellt med Roy på det ene stoppet. Siste 10 mil fikk jeg knapt i meg noe, heller ikke drikke. Så rett før mål stengte kroppen totalt ned. Så om jeg skal være med en annen gang så må jeg finne på noe lurt med kosten. Kom egentlig ikke som noe sjokk, da jeg vanligvis sitter på potta etter ritt.

Etter målgang var kroppen bare tom. Surrealistisk følelse. Vil jeg sykle rittet igjen ? Tja, ja skal ikke se bort fra det. Har lært mye på denne turen. Mye av det som gjør at turen ble vellykket er folka, en herlig gjeng. Avbalanserte og kjekke folk. I tillegg gjør det meg stolt at alle tok ansvar. Alle var fremme og drog, ble det gitt tegn for å bytte så var det raskt fremme nye maskiner for å dra. Det gjør meg stolt av å være i en slik klubb, og jeg tror noen av de som hang på oss til tider fikk merket hvor bra gjeng vi var. Ikke en sur mine fra noen hele rittet.

18 timer eller 18,5 timer, det betyr ingenting for meg. Dette var for å ha fullført. Håper vi baner vei for en tradisjon med å stille med TOSKer på rittet fremover.

Stor takk til alle, spesielt Roy og Truls. Som bruker utallige timer for å arrangere noe slikt.

 

(Fra Roy)

Tenkte bare å slenge ut en liten takk for turen nå som hjernen begynner å fungere igjen J

Regner med de fleste sitter og kjenner på en godstølhet i lår og rygg etter lørdagsturen. Selv om jeg er trøtt og småsliten så er det bare de positive sidene som lyser for min del. Kvalme og "rønna-ræv" er glemt!

For det første vil jeg bare si tusen takk for at dere var med å gjøre min 17 år gamle drøm om å sykle TO til en realitet. For å gjøre en kort historie ennå kortere; Jeg og en venninne bestemte oss høsten 2000 for å trene oss opp til å sykle TO i 2001. Denne planen ble gruslagt etter at hun skadet kneet på ski påfølgende vinter. Etter dette har jeg tenkt mye på TO men har aldri vært i nærheten av å realisere drømmen. Sykkelen ble bokstavelig talt parkert i 2001 og først i 2013 begynte jeg sånn smått å tråkke litt igjen. I årene mellom her var det kun rå styrketrening som gjaldt.

Når jeg i vinter begynte å innse at TO fort kunne bli en realitet så var det med en skrekkblandet fryd jeg begynte på de mentale forberedelsene (igjen). Jeg hadde aldri giddet og gjort den turen alene og heller ikke sammen med et vilkårlig sammensatt lag med ryttere jeg ikke kjenner.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal få takket alle sammen, men en ting er bombesikkert; jeg tror ikke det kunne vært gjort på en bedre måte! Det hadde ikke vært positivt om vi hadde vært færre. Da hadde vi nok raskere kjørt oss tom. Det hadde helt sikkert fungert bra om vi var flere, men anyhow syntes jeg dette var optimalt for en førstegangs gjennomføring mht strukturen vi hadde på matstopp, sosialt før og etter turen ++. 

Så sett fra mitt ståsted;

Truls: En av mine artsfrender i TOSK. Samme kaliber (jeg har litt mere daukjøtt eneste..), sterk som f… og en pedantisk wattnisse! Kjører oss trygt opp bakkene og sørger i stor grad for at laget har krefter igjen mot slutten. Takk!

Wattnisse

Wattnisse

Anders: Sølvpilen med watt/kg forhold som helt sikkert Tour de France ryttere misunner ham. Utrolig viktig ressurs for laget med sin positive holdning og kjørestyrke. Tror neppe det hadde stått 18:26:52 uten deg på laget! Takk!

Anders

Sølvpilen

 

Olav: Sterkere enn du tror! Jeg ble utrolig glad når du meldte deg på TO. Alltid kjekt å sitte på siden av deg å trå. Startet TO med en sunn skepsis, og det kom definitivt laget til gode de siste timene når du var med og halte oss inn til målseilet! Takk!

Olav den ivrige

Olav den ivrige

Hallvard: Bautaen i laget med god erfaring. Forsiktig fremtoning i det sivile, men en udødelig dieselmotor når den får rette blandingen. Er med og balanserer laget med sin trygge væremåte og er en stayer når det gjelder som mest! Har kommet med mange gode råd og tips. Takk!

Mr. been there done that

Mr. been there done that

Hans Magne: Sindig og råsterk er vel en grei beskrivelse. Bidro mye i front og har en herlig rygg å ligge bak! Definitivt en av de sterkeste på laget og aldri et negativt ord å høre. Takk!

Hans Magne

Eksil-TOSK og trekkvogn

Svein Ole: Heretter kalt Mr. Smiley. Kjørestyrke som f… og et humør som løfter oss helt til Oslo! En ressurs jeg nesten ikke tror vi hadde klart oss uten. Når gardinen min var i ferd med å gå ned så kom du og dro den opp igjen, uten at du kanskje gjorde noe bevisst. Takk!

Mr. Smiley

Mr. Smiley

Nils Einar: Hva kan man si!? De eldste er ikke bare eldst, men også sterkest! Rå kjørestyrke blandet med en pyntelig beskjedenhet. Kom frem og tok ansvar i front gang på gang. Virker nesten som du er utømmelig for krefter.. Superglad for at du ble med! Takk!

Maskin

Maskin

Gutta-krutt i matbilen: Skal selvfølgelig ha den skryten de fortjener. Gjorde en kjempejobb, ikke bare med å kjøre bilen og ordne det praktiske, men også for å piffe oss opp og smitte det gode humøret over på oss! Gledet meg til hver stopp for å treffe dere! Kanonjobb! Takk gutter!

Humørspredere og støtteapparat :)

Humørspredere og støtteapparat 🙂

Meg sjøl (Roy): poteten som bidrar litt til alt og trives best i front når veien er flat eller heller litt nedover. Liker å organisere og er superstolt av å ha gjennomført TO sammen med dere! Mistet litt av motet på slutten men overlevde takket være "the dream team spirit"! Er ikke stolt av å bidra til lengre stopp enn planlagt, men som Truls sa; magetrøbbelet mitt var det nærmeste vi kom teknisk. Har lovet meg selv at jeg skal slutte å syte når ondtene kommer!

Kaptein

Kaptein

 

Summa summarium; Vi har kanskje hatt forskjellige motiv for å melde oss på TO og alle har nok en historie og fortelle, og dette handler ikke om min drøm og vei mot målet. Dette handler om å gjøre noe helt crazy sammen med ande tullinger som også har lyst og gjøre noe crazy. For det er ganske crazy å sykle 540 km!  Uansett tror jeg vi kan sette to strek under: 100% vellykket! Vi kan sikkert sette fingeren på detaljer som kunne fått oss inn på 18 timer eller kanskje litt under, men for mitt vedkommende så betyr det nada nå.

Fy flate for en god gjeng å sykle med. Nesten så man kan bli sementimental, men det blir jo ikke tøffe syklister! Leit at Børge og Torfinn måtte stå av av ulike årsaker, men det kommer nok flere muligheter..

Takk for denne gang 😉

PS1! Meg og Truls drøste litt i bilen på hjemveien om hvordan det kunne utartet seg med å sette opp et større TOSK lag på samme distanse…!? Vi lar den ligge litt foreløpig og sier; To be continued!

TOSKene som syklet Trondheim - Oslo, Styrkeprøven 2017. Hans Magne, Hallvard, Olav, Anders, Roy, Truls, Nils Einar, Svein Ole

TOSKene som syklet Trondheim - Oslo, Styrkeprøven 2017. Hans Magne, Hallvard, Olav, Anders, Roy, Truls, Nils Einar, Svein Ole

Alle bildene og noen filmer fra turen og rittet finner du her.